George

 

 

 

En satirisk versjon om Klaus Nesse sine strabaser, hentet fra Metamorfose.
 

Klaus var i sjokk etter at han var vitne til det fingerte selvmordet på kompisen Anders Fjellheim.
På nytt denne natten hørte han lyden fra tunge skritt i trappen. Han smøg seg stille mot utgangsdøren. Det vil si han krøp. Noen sekunder senere passerte de krydderstinkende kebabmorderne ham, og fortsatte nedover trappene mot første etasje og ut gjennom den forblåste gatedøren, og kanskje videre til ja Gud vet hvor, som er et sted like utenfor Bergen. Fra stuevinduet så han dem tydelig, helt på grensen til utydelig? Den ene personen var huseier Khalid Suleiman, og den andre var en hushai han ikke hadde sett på det han kunne huske? De satte seg fort inn i varebilen, og skjøt noe sinnsykt avgårde, mens de rullet rolig vekk.

Klaus snudde seg faktisk helt rundt til en forandring, og løp på dør, nei farsken, det var jo vinduet. Han snudde seg igjen, denne gangen bare rundt,  og tok trappen opp til tredje etasje i noen få sprang. Der hadde han vært tidligere på natten og sett hvordan Anders ble drept. Det var en uhygge stemning av de sjeldne å åpne døren å se Anders henge fra taket. Like i nærheten lå en stol veltet, eller kanskje det var et bord? Nei, det var faktisk en stol, det så slik ut, slutt å mas.
Et fingert selvmord var gjennomført. Han nærmet seg Anders og kjente seg skyldig. Kunne han ha gjort noe, grepet inn, eller tatt skjeen i en annen hånd, eller en gaffel, eller for den saks skyld en oppvakbørste? Han hadde sett at den ene personen hadde en pistol på seg. Han hadde ingenting, bare en halv pakke med Repsils i undikken. Det ville vært det rene selvmord å prøvd seg, faktisk på grensen til massakrering. Klaus skalv, han ristet og han frøs mens han skalv og kjente seg varm nedover den kalde ryggen, som i grunnen var varm.. Det var omtrent som han sto utenfor seg selv og så på detektimen med Derric.  Gråten presset på av det som hadde hendt, eller kanskje gråten skyldtes tanken på brevet han hadde fått fra kemneren? Han var nødt å melde fra. Verden måtte få vite at han bodde i et narkoreir som ble drevet av en morder og skopusser fra Egypt.
Det tok ham ti minutter å stå i luken ved Bergen Politikammer.
- Versegod sa betjenten og åpnet samtaleluken. – Hva kan jeg hjelpe deg med? Sa hun mens ånden hennes fikk noen blomster i vinduet til å visne momentant.
Navnet er Klaus Markhus. Jeg er student og bor i Hans Holmboesgate. Jeg vil melde fra om et heng, hang, eeh, mord.
- Et mord, sier du? Du er sikker på at det er et mord?
- Ja, jeg er nesten sikker. Hvis det ikke er et mord, så må det være  noe annet, for eksempel en feilparkering. Klaus kjente at han ble grådig overopphetet og systematisk provosert.
- Ok. La meg få navnet ditt igjen
- Navnet?
- Navnet ja! Du har vel et navn?
- Ehh nei, det vil si ja. Det hadde jeg. Det vil si jeg har. Har glemt hva jeg heter, skal bare se etter.
Etter noen minutter med å rote i lommene, fant han et papirbit som fortalte hva han het, Mark Klausen, sto det.
Etter å ha oppgitt sin falske identitet, ble han sendt av gårde til førstebetjent Stokken i tredje etasje. Kontoret hans lå fullstendig knall helt innerst inne i enden av korridoren. To korte bank på døren, så åpnet politihelvetet seg.
- Bare kom inn!
- Det gjelder et mord sa han kjapt. Han reagerte på det unnvikende blikket til førstebetjenten.
- Jasså! var du vitne til at noen ble drept, sier du?
- Ja! Jeg var vitne til det ja! Skikkelig og! Noe så til de grader! Han ble hengt i et ganske så billig tau fra Europris.
- Fortell! kom det kort fra førstebetjenten.
Klaus berettet fra da han fikk besøk av Anders på morgenen som fortalte at han hadde sett huseier stable narkotika i kjelleren, til morderne forsvant i en hvit varevogn. Etterpå fotsatte han med eventyret om de syv små bukkene bruse som skulle på stortinget og gjøre seg fete.
- Har du drukket i kveld, var første spørsmålet han fikk etter at han var ferdig med sin forklaring.
- Nei, bare 27 halvlitere, hvordan det? kom det overrasket fra Klaus.
- Bare lurte, sa førstebetjenten og tygget ivrig på en blyant. Førstebetjenten brukte aldri blyantspisser.
- Vi sender av gårde en patrulje om ti minutter som du kan henge deg på, sa han og blunket og lo noe sinnsykt, og fyrte samtidig opp en nyttårsrakett.
- De venter på deg i underetasjen!
Klaus reiste seg forundret og gikk mot døren. Han hadde merket seg ironien, henge seg på. Var den tilfeldig eller planlagt?  Og hva faen var vitsen med denne nyttårsraketten? Det var jo nesten som å vente på nyttårhopprennet i Garmich Partin Kirshen eller hva det nå heter.
Ti minutter senere var han på hybelen hos Anders igjen, sammen med en politibetjent og en politiførstebetjent, og en andrebetjent.
- Dette ser ut som et selvmord, slik vi ser det, kom det fra førstebetjenten. Det er like sikkert som tyngdekraften, kom det susende ut fra kjeften til andrebetjenten som samtidig rev opp en pakke med Dent og puttet i gapet.
- Jeg var vitne til at han ble drept av huseier! Jeg så det hele fra gangen sa han med fortvilelse og  pekte mot stedet han hadde stått livredd og vært vitne til drapet.
- Stikk hjem! Få deg litt søvn. Slå deg i hodet med noe tungt. Det trenger du sikkert!
Klaus nektet å la seg behandle på en slik arrogant og nedlatende måte av politiet. Han måtte skaffe bevis på at huseier var en kjelting og morder, eehh, banditt og muligens medlem av advokatforeningen.
Klaus var i kjelleren. Han var nervøs, igjen merket han hvordan hånden skalv. Det var ikke bare hånden som skalv, alt skalv, selv vaskemaskinen skalv midt i en setrifugering. Fuglene ute på gaten som led av fylleangst, skalv. Det gikk et halvt minutt så var døren inn til det hemmelighetsfulle rommet åpnet. Han slo av lyset i forfjamselsen i stedet for å slå det på, og ble møtt av et syn som nesten holdt på å slå ham ut. Det vil si han så omtrent ingen verdens ting, det var jo helt mørkt. Tre fulle hyller med plastikkpakker lå stablet nesten med brettekant.
Han tok en plastpakke med hvitt innhold og la den fra seg på vaskemaskinen, som holdt på med sin nest siste runde med sentrifugering. Hurtig begynte han å montere beslaget på igjen. Da han var ferdig med den tredje skruen hørte han en bil som punkterte. Han kikket ut og fikk se Transitten. Det var nesten uvirkelig. De illeluktene kebabmorderne som det luktet hvitløk, persille, gammelt grillkrydder, oregano og svidd basilicum av, var tilbake. Han følte hvordan panikken kom krypende langs gulvet og oppover buksebeina. Hva om de oppdager at en skrue mangler fra beslaget? Ville de da få en skrue løs?
Et kvarter senere var han tilbake på politistasjonen med bevis.
- Sitt ned! sa politiførstebetjent Amundsen da Klaus lukket døren igjen til kontoret hans.
- Fortell!
Klaus fortalte, alt. Han begynte med eventyret om rødhette og de syv små dverger. Nå var han i tillegg tilbake med bevis.
- Har du brutt deg inn i et rom i kjelleren sier du?
- Ja! Jeg skrudde av beslaget og tok meg inn. Men der var det like mørkt som i samvittigheten til Obama. Jeg ville fremskaffe bevis. Så her er narkotikaen, sa han så langsomt at tyggisen i kjeften tørket inn, mens han slengte beviset i bordet foran trynet til andre,  eller var det førstebetjenten.
- Dette kalles innbrudd unge mann! Du kan få trøbbel nå! Det vet du vel? sa han og løftet en truende pekefinger. Pekerfingeren var faktisk helt grønn.
- Trøbbel! Klaus begynte nesten av le av den forvirrende kommentaren. Det var ikke bare det at han begynte å le, han la inn en joik i tillegg som han avsluttet med en jodlelåt. - Skal du ikke heller sjekke innholdet og sammenligne det med forklaringen min fra i natt, sa han mens han strammet stemmebåndene og gjorde seg klar til et ulvehyl.
- Nei, ikke med det første, kanskje med det andre.  Jeg har sett på den saken du nevner skjønner du, og det er et klart selvmord, det er like sikkert som…
- Tyngdekraften, kom det iltert, men med glød fra Klaus. Han la seg rett ut på gulvet og gav seg til å le. Han fikk faktisk et alvorlig latteranfall, og fikk en nær døden opplevelse og måtte gjenopplives.
- Har du hatt psykiske problemer den siste tiden Markhus?
- Hva i all verden er det for et spørsmål? Hvorfor spør du om det?
- Du virker ganske ubalansert for å si det mildt, kom det med verdens største arroganse fra førstebetjent Amundsen. Arrogansen var på størrelse med Himmelbjerget i Danmark.
- Er det rart, syns du? Kompisen min er jo nylig drept! Er det ikke lov å le da mener du?
-  Ja ja, du Markhus. Jeg noterer at du har brutt deg inn i kjelleren. Denne pakken tar jeg vare på inn til videre. Da sier jeg takk for besøket og selvsagt på gjensyn. Du hører fra oss.
- Er det alt som blir gjort? Skal dere ikke undersøke om pakken inneholder narkotika?
- Alt til sin tid Markhus! Alt til sin tid! Ha en riktig fin dag videre, sa førstebetjenten som tok frem revolveren og fyrte av fem skudd mot taket.
Desillusjonert begynte han på tilbaketuren til Hans Holmboesgate.
Han bestemte seg for å ta kampen opp mot bandittene og kom plutselig på et navn han hadde sett for en tid tilbake, Helge Lomheim, en privat etterforsker som holdt til i Lars Hillesgate., eller var han kiropraktor? Nå ble han virkelig usikker.  Samme det tenkte han.  Han ringte til den private kiropraktoretterforskeren.
- Lomheim.
Markus her, Mark Klausen, ehh Klaus Marksen..
- Hva kan jeg hjelpe deg med?
- Hva med å finne ut av et fingert selvmord, kom det bardust fra Klausen.
Det ble taust i den andre enden av telefonen.
- Er du der? spurte Mark
- Nei! Kom det lavmælt i den andre enden. – Det bare høres sånn ut. Tror ikke dette er noe for meg. Har du prøvd politiet, eller Nav, spurte kiropratordetektiven.
- Har prøvd ja. Det virker som de ikke tror meg. Klaus fortalte om drapet på Anders.
- Jeg vet hvem den mannen er, sa Lomheim.
- Så du vet det! Det er jo bra! Hvem er han da?
- Han er en dimensjonskjeltring av dimensjoner fra en annen dimensjon,  som er jysla god på munnharpe, skulle nesten tro han var medlem av både Høyre og Arbeiderpartiet samtidig.  Jeg vet ikke om jeg våger å gå inn på denne saken. Hva er det du egentlig ønsker at jeg skal hjelpe deg med?
- Er ikke helt sikker selv, kom det fra Klaus. - Politiet gjør jo ingenting. De leker seg jo bare med nyttårsraketter.  Jeg føler jeg må gjøre et eller annet, for eksempel få meg en utdannelse. Trodde kanskje du kunne gi meg noen tips?
- Tips har jeg, men å bidra til å løse denne saken er jeg nok ikke i stand til. Den er alt for omfattende.
- Opplysninger er jo også bra å ta med seg. Hva vet du?
- Tja, kom det fra den private etterforskeren, som slet med en jævlig slitsom isjasj og ønsket time hos en kiropraktor. Han nølte lenge på grunn av ryggsmertene, før han fortsatte. – Når jeg sier at han er en superkjeltring, så mener jeg det. Han er med i en liga med forgreininger ut av landet, og inn igjen. Narkotika er bare en del av virksomheten deres, de holder på med lokalpolitkk i tillegg.
- Hmm, skummelt, kom det fra Klaus. Er det bare å gi opp da, mener du?
- Man må jo aldri gi opp. Jeg tror bestemt at selvmordet er fingert.
- Kan det være denne banden som styrer i bakgrunnen, tror du?
- Ja. Jeg føler meg nesten sikker. De gjør bruk av vold, ran, terror, drap, kebabvirksomhet, bingo, sykkelutleie og trusler for å gjennomføre sine agendaer.
- Noe mer? plumpet det ut av Klaus.
- Hvitvasking av penger. Eiendomskjøp som blir finansiert med narkopenger, biltyverier, oppsøker folk om natten og stikker sprøyter med fluor i dem, skalpering, tvangsvaksinering og mye annet.
- Så du mener denne Suleiman er en av toppene.
- Absolutt. Så pass deg for ham!
- Hva mener du jeg bør gjøre.
- Skaff deg et våpen. Eller bli venn med Putin.
- Putin? Hva med Stolteberg da?
- Nei!  sa han bestemt og fikk et akutt anfall av hoderisting så det holdt på å dette av.
- Putin!
- Javel.
- Pistol?
- Ja.
- Skulle tro vi var i krig!
- Vi er i krig, Markhus. Dette er tredje verdenskrig.
- Skummelt var alt Klaus klarte å si. Han dro hånden gjennom håret som ikke var vasket på 34 dager, og lyttet med vantro til det Helge Lomheim hadde å fortelle.
- For alt jeg vet kan denne Suleiman ta seg inn på rommet mitt når som helst og gjøre det samme der som de gjorde med Anders, kom det bekymret fra identitetstyven Mark..
- Hva tenker du på, sa Lomheim med en overtydelig skeptisk mine. Mener du at han vil tilby den en dårlig kebab?
- Nei, henging.
 - Åååhh ja, henging. Det er jo så populært for tiden!  Dessverre, så kan det i verste fall skje. Skaff deg derfor et våpen.
- Hvor og hvordan?
- Ta turen tilbake i morgen i tolvtiden, så kan jeg se om jeg kan skaffe telefon nummeret til Putin. Hvis han er opptatt, får du et annet.
- Da gjør jeg det. Takk for hjelpen så langt.
- Åh, ikke all verden å takke for sa Lomheim, da Klaus gikk mot døren.
- Da sees vi i morgen klokken tolv. Ha en fin dag, om du klarer.
Neste dag klokken 12.00 sto han utenfor døren til Lomheim. Han hadde klart å skaffe seg penger til en pistol. Han banket på. Det var ingen respons å hente. Han åpnet døren.
”Lomheim er du der“!  ropte han noen ganger på vei inn på kontoret. Så tok han seg plutselig en joik for å få opp humøret, og hoppet i det samme opp i luften og slo hælene sammen så hardt,  at han fikk gangsperr i rævva.  Han gikk nærmere kontorpulten og fikk se en sko som stakk frem. Det var den fine skoen til den private etterforskeren.  Skoen var siste modell fra Avantgarde i Paris og med en makesspris på 6000 kroner, kjekt å hatt for en fattig student som kun lever på Ryvita knekkebrød og myglet nøkkelost, tenkte han.  Helge Lomheim lå utstrakt på gulvet, i en stor sleip dam med blod som fløt nedover gulvet som Ganges elven en vakker sommerdag i slutten av september, mens georginene blafrer i dagslyset fra den brune tåken over byen.  Strupen var skåret over. Munnen var delvis åpen og all amalgamen kom tilsyne, og øynene stirret livløst mot noen fluer i taket. Suleiman tenkte Klaus med en gang. De har knertet ham. Her måtte han ut fortere enn svint. Han rygget automatisk hurtig bakover mot utgangsdøren og skamslo seg i det han traff døren med et brak som gav gjenlyd helt bort til Bystasjonen. Han fikk brist i tre eller fire ribben, vi sier fem. Han tenkte febrilsk. Det vil si han tenkte ikke, han gikk på autopilot som var koblet opp til Ipoden han hadde i lommen. Skulle han ringe politiet? Klaus merket at venstre hånden til Lomheim fremdeles var knyttet. Den var i hvert fall ikke lukket.  Han nærmet seg igjen. En liten flik av en gul lapp stakk ut. Han strakte seg mot hånden , og tok spenntak for å klare å slite lappen ut av grepet. Markh sto det på lappen sammen med et telefon nummer. Han luktet på lappen, aha tenkte han, han har hatt Joika kaker til middag.
Under telefon nummeret var det skrevet: sjekk George. Hvem kunne det være? En han kjente? Kunne det være George Bush? Han puttet lappen i lommen og rygget igjen mekanisk mot utgangsdøren, og  igjen slo han seg noe inn i den svarteste granskauen. Det røk tre ribbein til, men det gjorde ikke noe,  for ulykkesforsikringen var betalt. Tross alt hadde jo han noen friske ribbein til som var hel.
Fem minutter senere var førstepolitibetjent Stokken på vei sammen to politibetjenter. Han hadde fått klar melding om å bli ved åstedet til de ankom, og ikke finne på noe tull. I sin forlegenhet  spurte han om det var greit at han så på barne TV mens han ventet?
barne Tv var greit, men han fikk ikke lov å ha noen hjemme alene fest.
- Du har vært involvert i to dødsfall på kort tid, er ikke det litt pussig, Markhus? Kom det fra politiandrebetjenten.
- Kanskje det er en sammenheng sa Klaus og sendte andrebetjenten et kritisk blikk.
Førstebetjent Stokken begynte å le. De to andre politibetjentene og andrebetjenten snudde seg og lo med i full solidaritet med førstebetjenten.
- Kanskje du burde tatt deg en tur til en psykiater med disse konspirasjonsteoriene dine, mister Markhus?
- Er det i orden at jeg går nå? sa han og møtte det arrogante blikket til Stokken.
- Jada. Kom deg hjem. Vi tar kontakt ved behov, morna Jens!
Da Klaus sto på trappen i Hans Holmboesgate og tok i dørhåndtaket, hørte han den velkjente lyden fra en Dodge Ram. Det var huseier sin ruvende doning.  Suleiman hoppet ut av bilen og landet skjevt og stuet kebabfoten, likevel klarte han å komme krypende mot ham.
- Hai do Klås, sa han høyt og smilte det skjeveste smilen han noen gang hadde sett.
Klaus sa ikke noe, bare kikket på mannen som nærmet seg, og lurte på om oldemoren hans var kineser.
- Jasså do Klås, do har været hos politi. Politiet er bekymret ser do, for din helsa. Do lide av terrible forfølgesvanvidden. Do må gå til legen.
- Jeg føler meg helt fin, sa Klaus og kjente seg provosert av den vanvittige arrogansen til huseier.
- Jai ikke skal anmelde deg for ditt innbrodd i kjelleren. Politiet mener do er syk o hode etter at Anders tok selvmord. Men se her, jai fikk tilbake vaskepolveret do stjal i kjelleren min. Jeg sette en strek over det siden do er syk i skallen.
Det triumferende blikket til huseier var noe av det sykeste og mest skremmende han hadde opplevd de siste fem minuttene. Han kom til å tenke på Lomheim igjen, som omtalte denne mannen som en dimensjonsbanditt.

Tilbake i leiligheten tok han frem lappen han fant i hånden til Lomheim. Han merket at han med en gang fikk lyst på Joikakaker med poteter og gulrøtter, og med sviskegrøt til dessert.  Nummeret sjekket han opp på nettet. Rasmus Hovland,  Nye Sandviksvei kom opp.
En halv time senere sto han utenfor døren til Rasmus Hovland i Nye Sandviksvei, vegg i vegg med Mariakirken, en kilometer unna.  Han hadde ringt på, og sto og ventet spent på at han ville åpne.
Døren åpnet seg gradvis. Etter ti minutter var den helt åpnet.
- God dag, mitt navn er Mark Klaushus.
Mannen reagerte med å sjekke nedover og oppover gaten.
- Jeg vet hvem du er. Kom inn, hvisket han.
- Vent her, sa mannen da Klaus var kommet inn i gangen.
Denne Rasmus Hovland ble borte et minutts tid og syv og tredve sekunder, så dukket han opp igjen med hatt på hodet, og med en pistol i hånden.
- Dette er en halvautomatisk Glock 30. Det følger med en eske med 50 skudd. Det holder vel for en stund. Det spørs hvor mye du vil trene? Prisen er 3000 kroner, eller du kan betale med flasker?
- Så du vet om meg, sa Klaus med en stor grad av overraskelse.
- Jada! Jeg snakket med ”Lomheimen” i går. Du har problemer med den jævelen forstår jeg, Sullemann som jeg kaller ham for.
- Vet du at Lomheim er død?
Rasmus Hovland stivnet til og ble blek i ansiktet.
- Hva er det du sier. Er han død? Jeg snakket jo med ham i går, da levde han som bare det. Han sang til og med ; ”Nå livner det i lunder” på telefonen.
- Jeg hadde en avtale med ham klokken 12.00 i dag og fant ham bak kontor pulten med strupen skåret over.
Hovland var synlig sjokkert over nyheten, og ble stående lenge uten å si noe. Klaus så at han ristet på hodet flere ganger og snakket ned i vasken uten å få svar.
- Vi er overvåket, ingen tvil om det, sa han etter hvert og holdt seg med strake armer på kjøkkenbenken.
På lappen jeg tok fra hånden til Lomheim sto det noe mer enn bare telefon nummeret ditt. Jeg lurte på om du vet hva det kan bety?
- Hva står det, sa han ultålmodig
- Sjekk George!
- Hva! Brøt Rasmus ut og virket sjokkert.
- Ja. Det står det. Se selv. Han rakte ham lappen
- Fy flate, kom det sakte og dempet fra Rasmus. – Jaggu har ikke ”lomheimen” klart det utrolige , fra den andre siden, djisus!
- Hva! Kom det stotrende fra Klaus. Hva mener du? Klart hva?
- Jeg tror vi har dem nå Klaus. Jeg vet hva George er for noe.
- Hva da? Hva er det? Fortell! kom det oppkavet fra Klaus.
- Du skjønner det Klaus, ”Lomheimen” var ingen liten dumming!
- Var han en stor da? Spurte Klaus og la seg ned på gulvet og tok 30 armhevninger.
- Ja!
- Har ikke fått inntrykk av det, svarte Klaus kort. Han var utålmodig etter å høre hva George var for noe.
- Har du hørt om George Orwell?
- Selvsagt. George Orwell 1984.  Overvåknings samfunnet.
- Jepp! Stemmer. Lomheim hadde et overvåkningskamera på kontoret sitt som surret og gikk omtrent døgnet rundt.  Han kalte det for George.
- Gleder meg til å se opptaket, sa Klaus triumferende.
- Gjett om jeg gjør, kom det lystig fra Rasmus Hovland som tok frem trekkspillet og satte i gang med dansegalla.

Klokken var blitt 22.10 da de hadde klart å bryte seg gjennom politisperringen og var kommet seg inn på kontoret til kiropraktor Helge Lomheim. Ett minutt senere kom det triumferende fra Rasmus Hovland.
- Vi har kameraet, Klaus! Vi har muligens beviset. Nå må vi bare se og komme oss til helvete ut her i fra og få oss et par hot dogs.
- Jeg har en kompis i Hans Tanks gate, bare noen minutter herfra. Vi er nødt å få koblet kameraet til en PC og kopiert innholdet. Satser på at han er hjemme. Hvis ikke han er hjemme, så er han ute.
Det tok dem tre minutter å gå til Hans Tanks gate. Kompisen var hjemme og ble synlig irritert over besøket. Han var ikke bare synlig irritert han var også usynlig irritert, men det var det ingen som så.
- Kjell, du er nødt å hjelpe oss. Dette er gigantisk.
- Når du sier det slik får du komme inn. Har du politiet i hælene?
- Omtrent, men det er verre enn så som så. Vi har hele Kebab mafiaen og ISIS folkene etter oss.
- Hva faen er det du sier Rasmus! og så våger du å komme her til meg? Jeg vil ikke bli involvert i noe, bare så du vet det!
- Ta det helt med ro Kjell. Fyr opp Pcen din i stedet!
- Den er online.
- Det er jo bedre enn ingenting! Sa han og gikk ned i spagat.
- Faktisk ganske flott, kom det fra Rasmus mens han måtte hjelpes opp fra gulvet. Etter å utjevnet krampen i bena, satte han fra seg kameraet ved siden av den stasjonære Pcen.
Det tok dem ti minutter å laste opp filen. Kort tid etter var de alle benket foran skjermen og ventet spent. Foran dem på bordet sto en bolle full med Kims potetchips med lakrissmak. Etter en del hurtigspoling kom de frem til tidspunktet hvor Helge Lomheim går mot døren og lukker opp for noen.
De tre ble sittende og se hvordan Helge Lomheim ble overfalt og drept av tre personer med utenlandsk opprinnelse. Klaus var ikke i tvil. Den ene av dem var Khalid Suleiman, den andre var Kaspar og den tredje var Jonatann.
Etter at filmen viste de tre forbryterne forlate lokalet, ble det taust i stuen til Kjell Frantzen. Den første som sa noe var Rasmus Hovland .
- Akkurat nå fikk jeg lyst på Bjellands fiskeboller i hvit saus! Sa han og reiste seg opp og gjorde en honnør til fiskeguden Dagon. Etter å ha sleiket seg rundt munnen og halve nakken fortsatte han ; - Dette er stort folkens! Hva sa jeg Kjell! Har du sett en større bevis - tsunami noen gang?
- Nei! sa Kjell Frantzen begeistret. – Men har du sett den nye filmen som går på Bergen kino, Børning? En mer avslørende film skal du lete lenge etter.
- Nei! Det får da være grenser. Vi må få kopiert denne filmen i mange eksemplarer. Har du mange minnepinner liggende Kjell?
- Nei! Bare 78 stykker. Men til gjengjeld er de på ti gigabyte hver.
Vel folkens! Da er vel denne saken så godt som oppklart. Men spørsmålet er hva gjør vi nå? sa Klaus.
- Vi tar en rungende, sa Kjell og tok seg en makrell i tomat. Med tomatsaus rundt kjeften fortsatte han :
- Politiet får en minnepinne, og så sender vi en til B.A, kom det fra Rasmus. - Vi burde også sende en til Bergens Tidende, da har vi en backup hvis politiet feiger ut, fortsatte Rasmus i en overbegeistret tone, som gikk rett over i en manisk depressiv reaksjon.
Jeg tror vi har et solid overtak nå sa Klaus og begynte å gjøre små dansebevegelser rundt i stuen av pur glede. Etterpå gikk han på veggene.
Kjell Frantsen kastet et flyktig blikk ut gjennom det skitne vinduet som var omkranset av noen mørkegule nikotinbefengte gardiner, og la merke til en svart Dodge Ram som var i ferd med å lukeparkere like nedenfor. Han klarte ikke lukeparkeringen, Kjell fyrte opp mobiltelefonen og ringte straks til Vikings redningstjeneste, som allerede var på vei. Snipp snapp ute,  så var eventyret snute

                                                            Slutt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

This Web Page Created with PageBreeze Free HTML Editor